Pedagogikk artikkel: Dysleksi i et inkluderingsperspektiv

 

Problemstilling: Hva er dysleksi i forhold til andre lese- og skrivevansker og hvor hensiktsmessig er det å skille mellom disse begrepene innenfor skolen?

Jeg har valgt å skrive om dysleksi i et inkluderingsperspektiv fordi jeg mener det er et interessant og nyttig tema å kunne noe om i mitt framtidige yrke som lærer. En del barn i dagens skole får stilt diagnosen dysleksi eller de sliter med andre lese- og skrivevansker. Disse begrepene kan ofte bli brukt synonymt om hverandre, og man kan da stille seg spørsmålet om det er riktig? Ut i fra dette kom jeg fram til følgende problemstilling for min oppgave: Hva er dysleksi i forhold til andre lese- og skrivevansker og hvor hensiktsmessig er det å skille mellom disse begrepene innenfor skolen? Jeg vil se nærmere på forskjellene mellom å få stilt diagnosen dysleksi og det å ha andre lese- og skrivevansker. Hvor klare skiller er det egentlig? Og hva kan være årsakene til en elevs lærevansker? Jeg vil også si noe om hvilke symptomer et barn med dysleksi eller andre lese- og skrivevansker kan få og hvordan vi som lærere kan sørge for et godt inkluderingsperspektiv innenfor skolen.   

Hva er dysleksi?

Dysleksi er definert som en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Å ha en fonologisk vanske vil si at man får problemer med lydsiden av språket og får dermed vanskeligheter med å knytte lyd til tegn. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. (http://www.dysleksiforbundet.no/–/?/=19&//=49&ID=&C=#S1 Oppdatert 29. april 2008 )                     Det oppstår vansker i forhold til enkeltordsavkoding som ofte ikke er forventet i forhold til alder og kognitive og akademiske evner. De er altså ikke et resultat av generelle utviklingsforstyrrelser, mangelfull undervisning, emosjonelle problemer, sansemessige defekter eller understimulering på deres språkopplæring. Dysleksi kan ha variabel problemgrad i ulike former for språk. I tillegg til lesevansker, har også dyslektikere ofte et problem med ferdigheten av håndskriving og rettskriving. (Lyon 1995 i Elvemo 2003) Dysleksi ble tidligere kalt ordblindhet, lese- og skrivevansker som ikke er betinget av en generell evneretardasjon. Hos dyslektikere er det et klart misforhold mellom det generelle evnenivået og lese- og skriveferdigheter. Dyslektikere er organisert i Norsk dyslektikerforbund som er en organisasjon for personer med lese- og skrivevansker. (Aschehoug og Gyldendals leksikon)

Årsaker til dysleksi

Mengden av forskningsrapporter om lese- og skrivevansker det siste hundreåret har vært enorm. Forskere har i lang tid forsøkt å finne fram til årsakene til dysleksi. Allerede i 1809 beskrev den tyske nevrologen Franz-Joseph Gall sentralnervesystemets oppbygning og hvordan det fungerte. Blant annet mente han at hjernemassen består av deler som er ansvarlige for menneskets intelligens og moral. Spørsmålet om hvordan hjernens delfunksjoner virker inn på den helhetlige funksjon, er fortsatt et sterkt omdiskutert tema i nevrologisk teori. I 1879 foretok den franske psykologen Javal de første studier av hvordan øyene beveger seg under lesning. Denne forskningen er ansett som både gyldig og korrekt den dag i dag.  Den medisinske forskningsretningen har etter hvert blitt kraftig redusert i forhold til andre retninger som oppstod, blant annet pedagogisk-psykologiske teorier. Denne forskningen var mer opptatt av praktisk-pedagogiske problemer som var knyttet til for eksempel synet og den visuelle persepsjon, hørselen og den auditive persepsjon, språkutvikling og talespråklig status, spesielle sykdommer, sosioøkonomisk bakgrunn og skolegang, skoleskifte, skolefravær og alle disse faktorers virkning på lese- og skrivevansker. Senere ble man mer opptatt av å lage diagnostiske prøver for å finne frem til symptomer på vanskene i lesning og skriving. (Elvemo 2001) Den dag i dag er det fremdeles mange uklarheter med hensyn til dysleksiens natur. Selv om det har kommet en rekke teorier av medisinsk, pedagogisk og psykologisk karakter, er man fremdeles temmelig uvitende når det gjelder kunnskaper om årsakene til lese- og skrivevanskene. Det vi derimot vet mer om er symptomene og hvordan man kan finne ut av om et barn har dysleksi. (http://www.dysleksiforbundet.no/–/?/=19&//=49&ID=&C=#S1)  

Symptomer til dysleksi

Det er den tekniske siden ved leseprosessen som svikter hos dyslektikere. I prinsippet har de normal ferdighet i å forstå lest tekst. Men siden leseforståelse avhenger av god teknisk leseferdighet, kan dyslektikere ofte få problemer med leseforståelsen også. (http://www.dysleksiforbundet.no) Et av de første problemene som man oppdager, er gjerne vanskene med å lære seg bokstaver og lyder. Disse vanskene kommer til uttrykk både i lesning og rettskrivning, ofte mest i rettskrivning. Dette er fordi gjenkallingsprosessen som foregår i rettskrivning ofte er vanskeligere enn gjenkjenningsprosessen som finner sted når man leser. (Elvemo 2001) Det finnes også flere tilfeller hvor leseproblemene forsvinner ved behandling, eller en sjelden gang også av seg selv, mens rettskrivningsvanskene opprettholdes. (Stanovich 1991 i Elvemo 2003) Noen kan blande sammen bokstaver som ligner hverandre i form, for eksempel p – b – d, m- n, u-v eller i – j. De kan også slite med forskjellen på ord som for eksempel sol og los. Rettskrivningen preges av svært lydmessig stavemåte, så ”jeg er inne” kan gjerne bli skrevet som ”jæi ær inne.” I tillegg til dette kan det oppstå problemer med å lagre og gjenkjenne ordbilder. Dette medfører store vansker når ord skal leses. Det foregår ofte en fonetisk lesning som er forståelig, men foregår meget langsomt og er svært stakkato. (Gjessing 1977 i Elvemo 2001) Andre får vansker med å skille fra hverandre lyder som høres ganske like ut, for eksempel: k – g, t – d, p – b, f- v, i – y og m- n. Videre kan de få problemer med lydsammenbindingen, spesielt ved ord med mye konsonanter og ved diftonger. Alle disse nevnte vanskene forekommer i ulik grad og mengde hos dyslektikere. Heldigvis har de fleste bare noen av disse symptomene, og man kan ved hjelp av en test som heter Den diagnotiske lese- og skriveprøven finne ut hva slags symptomer som forekommer i sterkest grad hos den enkelte elev. (Elvemo 2001)

Hva er andre lese- og skrivevansker i forhold til dysleksi?

Dyslektikere har definisjonsmessig normal eller høyere enn normal intelligens. De kan være både kjempe smarte eller kjempe dumme, dysleksien rammer uavhengig av intelligensnivå. Det vil i denne sammenhengen si at det må være en relativt stor forskjell mellom forventede evnenivå og lese- og skriveferdighet for å få stilt diagnosen dysleksi. Vanligvis ligger man minst to år etter klassetrinnets gjennomsnittlige leseferdighet. En annen gruppe som blir kalt ”sinker” eller slow learners har derimot liten eller ingen diskrepans mellom evnenivå og lese- og skriveferdighet. I boken Current Directions in Dyslexia Research (1994) har en rekke forskere drøftet og foretatt eksperimenter for å belyse forholdet mellom intelligenskvotient og lese- og skrivevansker. Toth og Siegel var blant disse, og kom fram til at etter at de hadde gått igjennom 21 studier hvor det var foretatt sammenlikninger av dårlige lesere, som i følge disse forskerne er elever med lavere enn normal intelligens og dyslektikere, ble det funnet flere likheter enn forskjeller mellom disse to gruppene. Det var for det meste på leseoppgaver som gjaldt ordgjenkjenning, avkoding, innholdsoppfatning, rettskrivning og fonologisk bevissthet. På disse oppgavene skilte ikke dyslektikere og lesesvake seg så veldig fra hverandre, men begge gruppene viste derimot ferdigheter som var under normal leseferdighet for alderstrinnet. Toth og Siegel avsluttet drøftingen sin ved å peke på at det syntes unødvendig å inkludere IQ- skåre i dysleksidefinisjonen, fordi dyslektikere og lesesvake presterte om lag likt på de nevnte prøvene. Isteden burde man framheve et felles grunnleggende kjerneavvik hos begge grupper, for eksempel fonologiske mangler. Andre forskere har kommet fram til samme resultat, nemlig at det ikke er noen signifikant forskjell mellom dårlige lesere og dyslektikere. Man kan derfor spørre seg hvor hensiktsmessig det er å skille de to gruppene fra hverandre og gi dem ulike navn, dyslektikere og lese- og skrivesvake. Forfatteren av boka Lese- og skrivevansker, Jarle Elvemo mener at et man er lite tjent med et slikt skille i den praktiske skolehverdagen. I klasserommet skal alle som har mentale ressurser nok til å kunne lære å lese og skrive, få hjelp uansett hva man kaller tilstanden. Den senere tids forskning har også vist at å dele lese- og skrivesvake i flere undergrupper har liten positiv effekt i undervisningen. Sannsynligvis er det også til stor fordel for både dyslektikere og de andre lese- og skrivesvake å bare bli samlet i en stor gruppe som får ekstra hjelp. Dette er grunnen til at Elvemo velger å samle alle lese- og skrivesvake i en definisjonsgruppe. Han bruker da begrepet lese- og skrivesvak som en felles kategori for alle former for lese- og skrivevansker, både dysleksi, lesehemning, leseretardasjon osv. Hans bruk av begrepet er svært ofte knyttet til undervisningen av dem som har spesielle vansker i lesning og skriving. (Elvemo 2003)

Undervisningsorienterte leseforskere har hevdet at å måle uoverensstemmelsen mellom leseforståelse og lytteforståelse er langt mer undervisningsrelevant og et mer logisk valg enn IQ som utgangspunkt for avvik i forventet leseferdighet. Forskeren Stanovich 1991 mente at barn med dårlig leseforståelse, men med god lytteforståelse har et ”uforklart” leseproblem. Barn som derimot har dårlig leseforståelse og svak lytteforståelse har ikke et ”uforklart” problem. (Elvemo 2003) En annen forsker ved navn Herbert Kohl (1977) har derimot satt problemet om lese- og skrivevansker veldig på spissen. Mens en rekke forskere og lærere i lang tid har prøvd å beskrive hva lese- og skrivevansker egentlig er, sier Kohl det slik: ”Det finnes ingen leseproblemer. Det finnes problemlærere og problemskoler. De fleste som ikke lykkes i å lære seg å lese i vårt samfunn, er offer for et utdanningssystem bygd opp på intensiv konkurranse som fører til at mange mislykkes og slås ut. Hvis vi underviste i kunsten å gå og å tale i våre skoler, fikk vi like mange stumme og vanføre som vi nå har elever som ikke kan lese. Å lære seg å lese er ikke vanskeligere enn å lære seg å gå eller å tale.” Selv om Kohl her framstiller problemet på en temmelig hard og ensidig måte, så er det likevel noe i det han skriver. Kanskje er det en større sannhet enn vi vil godta? Kanskje er det utdanningen som system og samfunnets konkurransementalitet som har hovedskylden for at vi får så mange tapere i skole og samfunn? (Elvemo 2003)

På 1950- 60 tallet oppstod mange motforestillinger mot å betrakte dysleksi som en biologisk betinget vanske. Mange forbandt betegnelsen ”dysleksi” med en medisinsk diagnose, og ikke alle var enige om at det skyldtes en medfødt svikt i det fonologiske systemet. Noen forskere mente i likhet med Herbert Kohl at betegnelsen ”lesevansker” var dekkende nok og mente at vanskene skyldtes uheldig skriftspråksopplæring og stimulering i skole og hjem. De mer medisinsk orienterte forskerne gikk ut i fra at det var en vesensforskjell mellom dysleksi og andre lese- og skrivevansker, mens den andre forskningsretningen mente at det var snakk om gradsforskjeller. I 1970 ble en omfattende undersøkelse foretatt på Isle og Wright og konkluderte mot dette synet og sa at det finnes noen lese- og skrivevansker som er vesensforskjellige fra andre. Disse fikk betegnelsen ”spesifikke lese- og skrivevansker”. (Tønnessen 1998 i Elvemo 2003) Selv om forskere i lang tid har forsket på årsakene til både dysleksi og andre lese- og skrivevansker, så finnes det fortsatt ingen allment akseptert definisjon av begrepet ”dysleksi” som avgrenser dysleksi fra andre typer lese- og skrivevansker. Dette er mye av grunnen til begrepene ”dysleksi” og ”spesifikke lese- og skrivevansker” brukes om hverandre, med samme betydning. Likevel kan man si at det går et skille mellom dysleksi og andre lese- og skrivevansker ved at man ikke kan gi en dysleksidiagnose dersom vanskene skyldes andre årsaker som kanskje kan forklare lesevanskene. Vansker som kan forklares ved problemer sosialt, i familien, emosjonelt, hørsel, syn eller noe annet kan derfor ikke få diagnosen dysleksi. Samsynsvansker omtales heller ikke som dysleksi. Man kan da få problemer med lesing som varer 20- 30 minutter. Flere undersøkelser viser at ca 15- 20 % av befolkningen har lese- og skrivevansker og ca. 2-5 % har dysleksi, avhengig av hvordan det defineres. I likhet med tidligere nevnt dysleksiforbundet, understreker også den pedagogisk- psykologiske rådgiveren Christine Jovin at det fortsatt er uenighet om hva dysleksi er og hvor den klare skillen mellom dysleksi og andre lese- og skrivevansker går. (http://www.dys.no/lsv.htm)

Hva er Spesifikke lese- og skrivevansker?

Det er vanskelig å si helt sikkert hvor begrepet spesifikke lese- og skrivevansker stammer fra, men uttrykket ”Spesific learning disability finnes i hvert fall i The Education for all handicapped children act i USA fra 1968 der det står beskrevet hva som ligger i uttrykket. Det står blant annet at man får problemer med å bruke språket muntlig og skriftlig og at man også kan få matematiske vansker. I England brukes uttrykket ”spesific learning difficulties” synonymt med dysleksi både innen The British Dyslexia Association og av flere fagfolk. En del engelske fagfolk ønsker i likhet med de mange norske fagfolkene ikke å bruke dysleksibegrepet, men heller spesifikke lese og skrivevansker. Er da spesifikke lese- og skrivevansker det samme som dysleksi? Sett fra disse forfatterens side så går lese og skrivevanskene ut på det samme når man snakker om spesifikke lese- og skrivevansker og dysleksi. Likevel så er ikke dysleksi et isolert lese- og skriveproblem, men et mer komplekst problem som gjør at man får vansker med bruk av ord i sin helhet. Trolig er det slik spesifikkbegrepet var å forstå til å begynne med, men at det senere har blitt mer ”utvannet”. På den annen side så sier en kjent engelsk undersøkelse fra begynnelsen av 1970 tallet (Rutter Og Yule 1975) at man skal være forsiktige med å bruke begrepene dysleksi og spesifikke lese og skrivevansker om hverandre. De understreker det den tidligere nevnte Christine Jovin sa om at spesifikke lesevansker kan ha kjent årsak, som for eksempel høyt skolefravær eller motivasjonsmangel, og slike ”naturlige” årsaker kan derimot ikke dysleksi ha. (Inger-Kristin Bjaalid og Astrid Skaathun 2001)

Hva kan konsekvensene bli når begrepene Dysleksi og Spesifikke lese- og skrivevansker brukes synonymt?

I følge forfatterne Inger-Kristin Bjaalid og Astrid Skaathun som begge jobber med kompetanseutviklingsprogram for PPT og skoleledere, så føles dysleksidiagnosen tung og vanskelig og sette for mange. Å omtale lærevanskene som spesifikke lese- og skrivevansker kan derfor ofte være mindre alvorlig og setter ikke en ”merkelapp” på barna på samme måte som dysleksi. Kanskje føles dysleksidiagnosen i dag mer som en medisinsk diagnose enn en pedagogisk diagnose, selv om det en gang var omvendt, spør forfatterne seg. På den annen side så viser undersøkelser at i hvert fall 160 PP- kontor bruker dysleksidiagnosen framfor spesifikkdiagnosen. Å stille en diagnose får også videre konsekvenser, og ikke alle diagnoser utløser de hjelpetiltakene man gjerne vil ha tak i. Videre hevder Bjaalid og Skaathun at de mistenker mange kontorer for å sette likhetstegn mellom dysleksi og spesifikke lese- og skrivevansker. Men kan det ikke da oppstå urettferdige situasjoner hvor noen kontorer ”oversetter” dette til dysleksi og andre ikke? For eksempel hvis en dyslektiker er hjemmehørende i et kontor som ikke setter dysleksidiagnose, så kan det i praksis utelukke vedkommende fra de hjelpetiltak som en dysleksidiagnose ville utløst. Er dette rettferdig? Ut i fra dette kan man si at dersom de samme hjelpetiltakene ble satt i verk ved diagnosen spesifikke lese- og skrivevansker som ved dysleksi, hadde begrepene vært mer likestilt og man hadde fått et problem mindre. Det går an å gradere dysleksidiagnosene etter hvor store vanskene er. Mye tyder da på at dysleksidiagnosen blir enklere å stille. Diagnosen generelle lese- og skrivevansker er den minst brukte diagnosen av de tre, og den diagnosen sier egentlig bare at personen yter i samsvar med evnenivået, og det nivået er ikke bra nok i forhold til skolens krav. Denne diagnosen er ganske alvorlig å gi og kan være brukt synonymt med både termene generelle språkvansker, generelle lærevansker og forsinket lese- og skriveutvikling. (Inger- Kristin Bjaalid og Astrid Skaathun 2001)

Hva kan skolen gjøre?

Det kan altså være vanskelig å avdekke årsakene til en elevs lærevansker, men det er viktig å finne svar på hvorfor eleven har problemer med å utvikle ferdigheter som svarer til det forventede innenfor alderstrinnet. Latskap er heller ikke årsaken til at lærevansker oppstår, men når en elev år etter år har problemer med å tilegne seg kunnskap og sliter med både lesning og skriving, kan det føre til at eleven gir opp og dermed blir oppfattet som lat. Situasjonen kan bli enda vanskeligere for eleven hvis han eller hun blir oppfattet som ”dum”. En slik stempling kan føre til at eleven mister fullstendig troen på seg selv, og selvtilliten brytes ned. Det er derfor utrolig viktig å få eleven ut av slik ond sirkel og få bygget opp selvtilliten igjen slik at motivasjonen for læring økes. Både skolen og hjemmet er viktig i dette arbeidet. Skolen kan holde motivasjonen ved like ved at undervisningen tilrettelegges ut i fra elevens faglige nivå og utvikling og at elevens selvbilde på denne måten blir styrket. For at skolen skal kunne tilby en undervisning som er tilpasset elevens nivå og elevenes problemer, må lærevanskenes årsak eller årsaker avdekkes så godt det lar seg gjøre. Elevene skal også få vite at det er viktig å få kartlagt vanskene hvis de skal få et godt og variert undervisningstilbud. (Solveig- Alma Halaas Lyster 1994)  

Konklusjon

Ut i fra dette jeg nå har forsket på og funnet ut av, så ser vi at dysleksi defineres som en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Likevel er det fortsatt uenighet om hva årsakene til dysleksi er. Noen mener skole, hjem og dårlig språkopplæring kan ha skylden for vanskene, mens andre støtter den medisinske eller den pedagogisk-psykologiske teorien. Det finnes per i dag ingen allment akseptert definisjon av begrepet ”dysleksi” som avgrenser dysleksi fra andre typer lese- og skrivevansker, og dette er mye av grunnen til begrepene brukes om hverandre, med samme betydning. Dersom vanskene skyldes andre årsaker som kan forklare lesevanskene, som for eksempel problemer sosialt, i familien, emosjonelt, hørsel, syn, eller noe annet kan man derimot ikke få stilt diagnosen dysleksi. Enkelte hjelpekontorer ønsker ikke å bruke begrepet dysleksi og vil heller bruke spesifikke lese- og skrivevansker. Denne diagnosen kan føles mindre alvorlig enn dysleksidiagnosen, men på den annen side utløser ikke alle diagnoser de samme hjelpetiltakene som dysleksi gjør. Når det gjelder forskjellen på dyslektikere og de såkalt dårlige leserne så viser diverse undersøkelser at de to gruppene presterer om lag likt på prøver i ordgjenkjenning, avkoding, fonologisk prosessering, ortografisk prosessering og leseforståelse og man kan dermed spørre seg hvor hensiktsmessig det er å skille de to gruppene fra hverandre innenfor skolen. Jeg mener at når det gjelder tilrettelegging og hjelp i klasserommet, så spiller det i utgangspunktet ikke så stor rolle om man har diagnosen dysleksi eller andre lese- og skrivevansker. Alle har rett på hjelp og stimulering etter sine egne forutsetninger. Å samle dyslektikere, dårlige lesere eller elever med andre lese- og skrivevansker i en og samme gruppe for spesialisert lese- og skriveopplæring vil derfor ikke være noe problem. På den annen side så synes jeg elever som har sterke symptomer til dysleksi burde få stilt denne diagnosen framfor spesifikke lese- og skrivevansker slik at de får rett på de hjelpetiltakene de trenger. Jeg mener det er utrolig viktig at skolen tar tak i de ulike problemene som oppstår og går inn for å bygge opp selvtilliten til de elevene med lese- og skrivevansker, slik at motivasjonen for læring økes.   

 

 

Litteraturliste

Elvemo, Jarle (2001). La ordene bli mine: om lese og skrivevansker. Kristiansand: Høyskoleforlaget

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 3. Utg. Kunnskapsforlaget

Dysleksiforbundets nettside: Dysleksiforbundet i Norge. URL:  http://www.dysleksiforbundet.no/–/?/=19&//=49&ID=&C Oppdatert 29. April 2008

Elvemo, Jarle (2003) Lese og skrivevansker: teori, diagnose og metoder. Fagbokforlaget

Christine Jovin : Lese og skrivevansker/ dysleksi. URL: http://www.dys.no/lsv.htm

Inger-Kristin Bjaalid og Astrid Skaathun (2001): Samtak: Kompetanseutviklingsprogram for PPT og skoleledere: Våre kommentarer. URL: http://samtak2.ls.no/cgi-bin/samtak/imaker?id=43988 Skrevet: 02.09.2001

Solveig- Alma Halaas Lyster (1994) Språkrelaterte lærevansker hos barn og ungdom. Kartlegging og tiltak. Universitetsforlaget

About these ads

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: